Jeg skjønner det før jeg har kommet halvveis i rotasjonen. Dagens ett-hundrede-og-noe backroll er i ferd med å gå til helvete. Nok en gang har jeg dratt for kraftig i baren. Drage i loop. Tjukk trønder i vill kamp med gravitasjonen. Det går som det må gå.

Gravitasjonen vinner. Jeg smeller i vannet.

En liten meter under overflaten hører jeg dragen lide samme skjebne som meg. BANG! Så ligger vi der da, jeg med såret stolthet, Mr. Naish Cult 9 med en skamslått, men like hel leading edge. I bunn og grunn er det faktisk ikke så ille.

Rundt oss er det krystallklart, asurblått hav. Ikke flere kitere enn at jeg kan telle dem på en hånd. Stabil sørlig vind på rundt 10m/s, flatt vann og sandstrand så langt øyet ser.

Høstturen til Sardinia har så langt innfridd på alle tenkelige måter.

De tre bukkene bruse på tur

Det er flere uker siden planene om Sardinia-tur ble spikret. Kronprinsen av Haugastøl har vært ansvarlig for fly. Fluids egen Geir fikk den letteste jobben med innkvartering, mens undertegnede som vanlig måtte stille Mastercardet til disposisjon hos ett eller annet mafia-aktig leiebilfirma.

RyanAir skulle vise seg å ta oss direkte fra Oslo til Alghero for den nette sum av 1600 spenn pr pers. Inkludert var da både bagasje, sports-bagasje og fly uten mulighet for å legge ned setene. Ikke luksus på noen måte, men fin fint for slunkne reisekasser.

Det hjalp også veldig på opplevelsen at det kun var 27 personer ombord i en Boeing-737, noe Kronprinsen fortsatt forsøker å innkassere æren for.

- Jeg er så jævlig god til å booke fly ass!.

Geir valgte den enkle, men akk så riktige tilnærmingen til innkvartering. Vår felles venninne Eirinn hadde jo i lengre tid spammet oss med SMS, mail og telefonsamtaler, hvor budskapet var krystalklart: NÅ må dere komme å besøke meg på Sardinia.

Den tidligere Oslo-baserte frøkenen falt for noen år siden pladask for både det ene og andre på den Italienske øya i Middelhavet, og driver nå som reiseoperatør med selskapet www.sardiniareiser.no

På kjæresten Renzo’s landhotell like utenfor byen Olbia nordøst på øya, ble rom reservert. Frittgående påfugler, hunder, ender, hester og høner ble informert om at tre kiteklare gutter fra nord ankom i mai og måtte tas godt vare på.

To piss or not to piss

Etter å ha bannet godt i noen sekunder under vann har jeg fått Culten opp i luften igjen. Et kjapt blikk over skuldra bekrefter det jeg fryktet som mest. Brettet ligger irriterende langt up-wind. Her blir det et helsikes bodydragprosjekt.

I den vante adrenalinrusen som inntreffer når jeg kjappest mulig forsøker å komme meg på vannet, har jeg som vanlig glemt det mest essensielle. Urineringen.

Av ren rutine burde jeg jo vite at uansett hvor lite man må pisse før man går i vannet, må man garantert pisse så snart man har kommet seg uti. Så også idag. Jeg har derfor hatt diskusjonen gående med meg selv en stund allerede:

Går det å pisse i shorty, eller er det også ufint?

Jeg er relativt konservativ når det kommer til pissing i våtdrakt. Der enkelte velger å la det stå til, selv i en litt tight 5/3 semi-dry, holder jeg en viss standard.

Jeg synes rett og slett ikke at voksne menn bør pisse på seg selv i tide og utide. Våtdrakt eller ikke. Nå kjenner jeg imidlertid at ambivalensen kommer snikende. Etter noen runder med meg selv lander jeg på at det må gå greit i en tre-millimeter shorty. Den er dessuten litt løs rundt lårene.

Godt i gang med mitt fornødende skjer det som strengt tatt ikke skal skje. Da jeg har valgt å tryne uforsvarlig langt fra land, er det ikke akkurat paddeflatt vann her, og midt under bodydraggingen/pissingen slår en bølge over meg.

Jeg er på god vei inn i et klassisk innpust og lungene, og det som ellers måtte finnes av rør i halsen min, fylles følgelig med saltvann. Brekningene er ikke til å unngå.

Det er omtrent på dette tidspunktet jeg angrer bittert på drikkeyoghurten jeg på død og liv skulle helle i meg til lunch. Mens jeg ligger der og mer eller mindre spyr og pisser på meg selv, tenker jeg absurd nok at det slettes ikke er så verst å være voksen.

Solen skinner fra en skyfri himmel. Bluebird har jeg lært at det heter. Jeg ligger å dupper i krystallklart vann, vinden blåser, det er fortsatt svært få andre som kiter her. Jeg har til og med satt noen av backrollene. Egentlig er dette alt jeg ønsker meg. Jeg kunne kanskje vært pissinga og spyinga foruten akkurat nå, men snart er jeg på høyde med Frøken F-One Trax, som lydig ligger i vannet og venter, og da er alle ubehageligheter glemt… Iallefall fram til neste tryn.

Kitespotter så langt øyet ser

Mai på Sardinia er en av de beste månedene for kiting på øyas mange kitespotter. Med gjennomsnittelig 22 vind-dager, svært få turister og lufttemperatur på 20-30 grader, er dette den perfekte vårdestinasjonen for kitekåte nordmenn.

Den letteste og rimeligste måten å komme seg fra Norge til Sardinia på er enten med RyanAir fra Sandefjord til Alghero, SAS til Cagliari eller med Norwegians nystartede rute til Olbia. Som vanlig med billigfly er bilettene rimeligst jo lengre i forveien man bestiller, og det er lurt å sjekke opp hva, og hvor mye av bagasjen som er inkludert i prisen.

Vel framme på Sardinia finnes det både hoteller og kitespotter i massevis. Vi bodde rett utenfor Olbia på det koselige landhotellet “Borgo di Campagna”, og benyttet oss stort sett av spottene “La Cinta” og flatvannslagunen “Saline” som fungerer fin fint på den sørøstlige “Scirocco“-vinden. At det asurblå vannet er krystallklart med flere titalls meter sikt, hjelper også på følelsen av idyll.

Sardinia er primært ikke kjent som noe bølgedestinasjon, men når svellene slår inn kan man oppleve fin fine bølger på spottene “Marina delle Rose”, “La Caletta” og “Lido”

Blondina, hai og gjenoppstandelse.

Jeg nærmer meg faretruende sakte brettet, og jeg kjenner jeg er glad for å både ha unnagjort spying og pissing for denne gang… Nå gjenstår det kun noen meter til brettet og jeg er tilbake der jeg skal være.

Både Geir og Kronprinsen har passert meg flere ganger, og stusser sikkert veldig på hva i huleste jeg driver med. Nå har imidlertid en annen gjest ved hotellet kommet seg på vannet, og den freden som var i ferd med å senke seg er definitivt avlyst…

Kari Schibevaag, som har valgt å legge deler av vinterdvalen sin til Sardinia i år, har nemlig stø kurs imot meg og hoier og skriker noe jævlig på kav rogalandsdialekt. Med begge ørene mer eller mindre under vann, forstår jeg enda mindre enn vanlig av rogalands-skrikinga, men det blir til slutt klart for meg hva budskapet er : “HAI! MAAARIUS!!! DE E HAI HEEEER!!!”

Det er ikke all verden jeg er redd for ute på bøljane blå, men akkurat hai har jeg, i likhet med enkelte andre trøndere, stor respekt for. Jeg kjenner imidlertid Kari såpass godt at jeg skjønner når hun forsøker å skremme på meg hjerteinfarkt. Dette er en typisk slik situasjon. Hun er jo smertelig klar over mitt litt anstrengte forhold til akkurat hai. Hun ler godt og forsøker ett eller annet verdens-cup-cred-helvete-triks som vel ikke går helt etter planen. hvis man skal dømme ut fra de neste rogalandsglosene.

Jeg har, uten haiangrep, kommet meg opp til brettet, kavet meg inn i fotstroppene, og satt kursen inn mot land igjen.

Utallige muligheter

Skulle man være så uheldig å ikke få full uttelling rent vindmessig, noe som jo også kan skje i mai, har øya utallige andre muligheter å by på. Klatring, sykling, fjellturer og golf er noen av aktivitetene Eirinn med sitt nystartede reisebyrå gjerne hjelper til med. Siden Mai regnes som lavsesong, er også prisene og antall feite tyskere med Gath-hjelmer redusert til et behagelig minimum. Temperaturen er perfekt, og det lokale “Ichnusa” ølet smaker minst like godt som det gjør når hordene av turister teppebomer øya i Juli og August.

Er du av den kulinariske typen kan Sardinia kjapt fortone seg som himmelen. Svært få ting slår en god kitedag, med et bedre måltid som topping. Også her leverer Sardinia varene. Pizza, pasta, fisk, helstekt smågris eller litersvis med lokalprodusert rødvin?! Eller hva med tre kuler himmelsk is på den lokale Geletaria’en?

Valget er ditt, men vi har fortsatt til gode å bli skuffet, også etter at kitingen er over og Italienerne samler seg rundt middagsbordet. En begivenhet som forøvrig foregår svært sent sett med Nordiske øyne. Det er ikke uvanlig at middagen starter rundt 2300, noe som gjør mellommåltidet “Apritivo” til en kjærkommen venn litt tidligere på kvelden. Prisnivået er som ellers i EU-land. Ikke pinlig billig, men langt ifra uoverkommelig for oljerike nordmenn.

Golf, øl og ei stokk dum bikkje

Vi har pakket kitene for dagen, kjørt de 15 minuttene tilbake til “Borgo di Campagna”, revet ølene ut av kjøleskapet og ruslet ut på golfbanen som ligger på sletten som omkranser hotellet. Den lille 9-hullsbanen har litt andre regler enn golfbaner flest, og surfeshorts, bar overkropp og mangel på både grønne og røde kort er mer enn godkjent.

Prikken over i’en står Shaferhunden “Olmo” for, der han på død og liv skal være med på runden som den-irriterende-hunden-som-alltid-står-i-veien-for-utslaget.

-Nå slårr eg faen meg ballen gjennom skallen på den idiothunden snart….

Etter litt lokking, haling i halsbåndet og godsnakking får jeg reddet “Olmo” fra skuddlinjen til en lett irritert Norland som setter litt mer prestisje i utslaget enn gjennomsnittsgolferen på “Borgo”

Senere på kvelden klarer jeg ikke å dy meg og må forhøre meg litt med Renzo om sannhetsgehalten i Schibevaags hoing og skriking på vannet tidligere på dagen. På intrikat vis prøver jeg med et svært ledende spørsmål å få avkreftet myten om at det er hai på Sardinia.

- I will take you to the fishingshop tomorrow Marius, then you can see for yourself, er svaret fra mannen som har kitet mer enn de fleste på Sardinia. Jeg blir ikke veldig betrygget.

Jeg fyller mer rødvin i glasset og takker ja til enda en shot av det lokale brennevinet “Mirtu”. I farten forsøker jeg å huske om jeg noensinne har lest om haiangrep på Sardinia. Det har jeg ikke.

På den andre siden av bordet tisker og hvisker Kari og Renzo, mens begge holder på å le seg ihjel…

I morgen er det meldt regn, og vi skal ut på sight-seeing, drikke enda mer rødvin, og sjekke ut nattelivet i Olbia. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til det også, selv om jeg mistenker at det kommer til å ende i havari…

En uke går uforskammet kjapt når man befinner seg i kitehimmelen, og det er derfor svært så fristende å planlegge neste høsttur allerede på flyet på vei hjem. Alternativet er avsluttningshelgen i September da horder med kitefrelste møtes på Sardinia for å takke sesongen av.

Sardinia er nemlig et sted det er lett å falle pladask for, både med og uten kite!